Grace Antoinette Maney

Idag var minnestunden hennes. Her borte heter det "Wake". Man går inn i et kapell hvor alle fotoalbum, bilder, blomster, plakater og alt som hadde noe med henne å gjøre, er satt opp for de som vil se. Stoler er også satt opp om man vil stoppe opp å se. Det var en stor tv-skjerm med bilder og musikk som rullet over skjermen også.

Jeg har aldri grått så mye som dette før. Grace sin mamma hylgråt til alle som gikk mot kista. Hun klemte alle. Og gråt; "Thank you so much for coming here to see my Gracie" Det gjorde det for meg. Jeg greide ikke holde meg lenger. Jeg begynte å gråte i klemmen hennes. Det var åpen kiste. Og så absolutt nydelig ut. De hadde flettet luggen hennes og hun holdt en bukett blomster. Alle gråt.

"Fill not your hearts with pain and sorrow, 

but remember me in every tomorrow. 

Remember the joy, the laughter, the smiles, 

I've only gone to rest a little while.

Although my leaving causes pain and grief,

my going has eased my hurt and given me relief.

So dry your eyes and remember me,

not as I am now,

but as I used to be.

Because I will remeber you all and look on with a smile.

Understand,

 in your hearts, 

I've only gone to rest a little while.

As long as I have the love of each of you,

I can live my life in the hearts of all of you" 

REST IN PEACE